mariannes dagbok

Jada. Det er spennende a se verden, ulikheter og fattigdom og primitiv standard. Men det er soren meg vanskelig a smile ekte innimellom. Nar klokka er sju og termometeret ikke har detti lenger ned enn trettitreogenhalv og maur har invadert kjokkenet og jeg vasser i gronne eggrester og det er bare lunka vann i containeren og jeg er gjennomsvett og lukter Afrika og er solbrent pa skuldre og nese og i tillegg har mensen og skal prove a sikte ned i et nokkelhullforma dyp som dunster dritt fordi det rommer nettopp det- da er det lett a savne Norge og hvite fliser og temperert klima og store speil og eget klesskap og gode venner med sunne interesser.

Eller nar vi tilbringer formiddagen med forst a drasse med oss sekstiliters ryggsekker langs stovete grusveier og svarer passe hoflig pa muntre tilrop og lange blikk fra overallskledde mannfolk i sin beste alder for vi endelig kommer fram til butikken og star i andektig beundring over det aldeles glimrende utvalget hermetikk og rasker med oss det vi finner av melkepulver og suppeposer. Ryggsekkene er tunge og vi sleper med oss usikre plastposer med mango til narmeste kombi, putter oss inn pa best mulig mate og ber om at sjaforen skal dra om ikke sa altfor lenge. Det er bare det at sjaforen trekker inn bade en og to hjemmerulla mens han snakker med smafulle kolleger om var og vind (og sikkert oss ogsa, svette lyserode nordmenn som utalmodig serverer saftige fraser pa eget sprak) og venter pa at kjoretoyet skal fylles til bristepunktet og det gjor det ogsa etter en liten halvtime, vi titter pa egg som balanseres i store fat pa morke kvinnehoder og barbeinte bestemodre i farger og monstre akkurat som i en hvilken som helst oppslagsbok om tradisjonelle kostymer. Det lukter svette og sand og alkohol og litt sliten frukt og ferske donuts, iblandet eksos og maskuline rop fra bartemenn pa hjornet.

Jeg tenker at jeg er i Afrika og at dette blir glimrende minner og gode historier nar det en gang er over, og da kommer det faktisk aldri igjen.