Jeg er ikke blant dem som veit alt om å avvise. Faktisk plages jeg svært sjelden av innpåslitne mannfolk. Men det hender. Og det hendte så til de grader idag.Hadde jeg vært beskrevet i en bok av Evi Bøgenæs, ville hun neppe benyttet seg av ordene fiks eller smart (for uinnvidde har Evi foret norsk ungdom fra sekstitallet og fram til idag med idealistiske kjærlighetsromaner, i begeistrede ordlag benytter hun seg av friske, norske ord som jumper og saftogvann). Sjansen for at hun ville nevnt blank nese og bruset hår, er derimot så absolutt til stede. Legg til en gjennomført pølseodør, og du har meg på jobb. Likevel oppstod denne klamme, uaktuelle men i ettertid akk så latterlige episoden for bare noen timer siden:
(Persongalleri: middelaldrende mann med grått, noe ustelt hår også meg)
(Etter at han har fått kaffen sin)
Mann: Er du også musikant eller?
Meg: Tja, du kan vel si det..
Mann: Ja, spiller du i korpset?
Meg: Nei, ikke fast, men jeg har hjulpet litt til på noen konserter og sånn.
(Samtale fortsetter rundt marsjmusikk og fløytespill. Jeg forteller jeg har gått musikklinja).
Mann: Så du er ferdig på gymnaset nå du, altså?
Meg: (samtykker)
Mann: Og hva skal du videre da?
Meg: (forteller om Sør-Afrika)
Mann: Hva i h...... har du der å gjøre? Er ikke du i den alderen da du bør være stormende forelska i en fyr som du ikke kunne tenke deg å forlate?
Meg: (pinlig taushet)(litt usikker)Nei, det er vel godt at ikke alle er bindi her hjemme?
Mann: Så du er fri og frank, med andre ord?
Meg: (aner lite fred og mye fare, drar på det) Eeeeh, ja..
Mann: Ja, jeg skal ikke si noe jeg, er gammal ungkar jeg.
(Heldigvis avbrytes vi av en kunde, men han kommer tilbake seinere)
Mann: Du, jeg har fått en ide. (forsikrer meg om at han ikke er farlig). Hva om vi brevveksler mens du er der nede?
Meg: (kunden har alltid rett) Har du kanskje en mailadresse kanskje? Jeg skal nemlig sende noen reisebrev..
Mann: (Har ikke det, men finner et ark og skribler ned navn og full adresse. Gir meg lappen).
Meg: (prøver å finne fram til en lett og lystig tone) Hvem vet, kanskje får du brev fra Cape Town snart?
Mann: (tar tilbake lappen, skriver telefonnummeret sitt også) Sånn for sikkerhets skyld!
Klarer meg helt fint uten drag, jeg.
(Bare for å sette det uaktuelle litt i perspektiv- han tilhører den generasjonen som skriver u med strek over.)
Saturday, August 19, 2006
Saturday, July 8, 2006
medmenneske
Innimellom støter jeg på mennesker som får meg til å tenke -søren heller, hun (evt han) der har virkelig skjønt det. Møtte en av dem på bussen i dag. Korthåra og mammafasong, med faka (?)Louis Vuitton caps og bergensdialekt.
La merke til henne da hun stod foran meg i køen, akkurat litt for kort hår til at det var noe frisyre, og i og med at caps ikke er det selvfølgeligste tilbehør for damer i femtiåra gikk jeg ut ifra at hun hadde gått på cellegift og at håret såvidt var begynt å gro ut igjen. Hun snakket i telefonen, fortalte ivrig om karbonadene hun hadde kjøpt til (hvem det nå var i andre enden), og etter tonefallet å dømme var det en mann/samboer/kjæreste som hadde hjemmelaget middag i vente. Ble glad på hennes vegne, hun er iallfall ikke aleine tenkte jeg, før tankene rusla videre til hvor lite vi egentlig veit om hva som skjer, plutselig sitter jeg der med kreft, jeg også. Smilte til bussjåføren og fant meg et sete.
Dama satte seg helt forrest. Aha, tenkte jeg som rutinert bussreisende, hun er av den sosiale typen som ikke lar sjansen til å snakke om vær og vind gå fra seg. Hun åpnet såvidt munnen, men rakk ikke framføre noe lyd før hun ble avbrutt av en dame som stakk hodet inn og lirte av seg for meg noen uforståelige gloser til bussjåføren, som var av utenlandsk opprinnelse. Damen forsvant etter en kort konversasjon, og capsdamen spurte hvilket språk de pratet, albansk, hun hadde gjetta på kroatisk, ikke så rart siden de er svært like, Kroatia har en fantastisk natur, ja, har du sett Dubrovnik..?osv. Med oppriktig interesse, uten fnugg av vær-for-all-del-takknemlig-du-som-snylter-på-oss-ordentlige-nordmenn-og-stjeler-jobbene-fra-oss-tonefall småpludret hun om hist og pist med en noe roligere og mindre utpreget bergensdialekt enn tidligere.
Midtveis i bussturen kom det en kar på bussen. Han manglet et par tenner og t-skjorta var neppe nyvaska, nølende spurte han om han kunne betale senere fordi han ikke hadde penger på seg. Det streifa meg å løpe fram å tilby meg å betale, men jeg lot være (Marianne da, han bruker vel denne hver gang han tar bussen, dessuten valgte han selv å sette den første sprøyta, du kan ikke gå rundt som hobbyspeider og du kan i hvert fall ikke redde verden).. Hørte ikke helt hva som ble sagt, men bussjåføren lot han gå på, og jeg slapp dilemmaet. To minutter seinere tok capsdama veska si, snudde seg, og gikk bakover i bussen der fyren hadde slått seg ned. Takk, hørte jeg ham si da han fikk pengene. Dama gikk framover igjen, sa ha det til sjåføren, rettet på capsen og forsvant ut av bussen.
Jeg hadde mest lyst til å løpe ut av bussen og fortelle hun hvor mye verden trenger sånne som henne. Hvor verdifullt det er å smile, ta seg tid til å se de som lett blir usynlige, være hyggelig og å spandere en tjuekroning du ellers ville kjøpt is for. Sånn som henne vil jeg være. Jeg vil ikke kaste bort tid på å irritere meg over skyer i flertall. Jeg kan ikke navnet hennes, jeg aner ikke om hun har kreft, men uansett skal jeg putte henne på bønnelista mi og håpe hun får masse igjen for å være medmenneske på den måten. Jeg er overbevist om at Gud danser hurra-seg-rundt over sånne som henne.
La merke til henne da hun stod foran meg i køen, akkurat litt for kort hår til at det var noe frisyre, og i og med at caps ikke er det selvfølgeligste tilbehør for damer i femtiåra gikk jeg ut ifra at hun hadde gått på cellegift og at håret såvidt var begynt å gro ut igjen. Hun snakket i telefonen, fortalte ivrig om karbonadene hun hadde kjøpt til (hvem det nå var i andre enden), og etter tonefallet å dømme var det en mann/samboer/kjæreste som hadde hjemmelaget middag i vente. Ble glad på hennes vegne, hun er iallfall ikke aleine tenkte jeg, før tankene rusla videre til hvor lite vi egentlig veit om hva som skjer, plutselig sitter jeg der med kreft, jeg også. Smilte til bussjåføren og fant meg et sete.
Dama satte seg helt forrest. Aha, tenkte jeg som rutinert bussreisende, hun er av den sosiale typen som ikke lar sjansen til å snakke om vær og vind gå fra seg. Hun åpnet såvidt munnen, men rakk ikke framføre noe lyd før hun ble avbrutt av en dame som stakk hodet inn og lirte av seg for meg noen uforståelige gloser til bussjåføren, som var av utenlandsk opprinnelse. Damen forsvant etter en kort konversasjon, og capsdamen spurte hvilket språk de pratet, albansk, hun hadde gjetta på kroatisk, ikke så rart siden de er svært like, Kroatia har en fantastisk natur, ja, har du sett Dubrovnik..?osv. Med oppriktig interesse, uten fnugg av vær-for-all-del-takknemlig-du-som-snylter-på-oss-ordentlige-nordmenn-og-stjeler-jobbene-fra-oss-tonefall småpludret hun om hist og pist med en noe roligere og mindre utpreget bergensdialekt enn tidligere.
Midtveis i bussturen kom det en kar på bussen. Han manglet et par tenner og t-skjorta var neppe nyvaska, nølende spurte han om han kunne betale senere fordi han ikke hadde penger på seg. Det streifa meg å løpe fram å tilby meg å betale, men jeg lot være (Marianne da, han bruker vel denne hver gang han tar bussen, dessuten valgte han selv å sette den første sprøyta, du kan ikke gå rundt som hobbyspeider og du kan i hvert fall ikke redde verden).. Hørte ikke helt hva som ble sagt, men bussjåføren lot han gå på, og jeg slapp dilemmaet. To minutter seinere tok capsdama veska si, snudde seg, og gikk bakover i bussen der fyren hadde slått seg ned. Takk, hørte jeg ham si da han fikk pengene. Dama gikk framover igjen, sa ha det til sjåføren, rettet på capsen og forsvant ut av bussen.
Jeg hadde mest lyst til å løpe ut av bussen og fortelle hun hvor mye verden trenger sånne som henne. Hvor verdifullt det er å smile, ta seg tid til å se de som lett blir usynlige, være hyggelig og å spandere en tjuekroning du ellers ville kjøpt is for. Sånn som henne vil jeg være. Jeg vil ikke kaste bort tid på å irritere meg over skyer i flertall. Jeg kan ikke navnet hennes, jeg aner ikke om hun har kreft, men uansett skal jeg putte henne på bønnelista mi og håpe hun får masse igjen for å være medmenneske på den måten. Jeg er overbevist om at Gud danser hurra-seg-rundt over sånne som henne.
Sunday, May 7, 2006
dronning sonjas stil kontra min egen og sømmelighetens grenser
Under mitt ofte nevnte opphold i Muizenberg bli jeg nødt til å forholde meg til visse regler. Vedlagt invitasjonsbrevet jeg mottok for et par måneder siden fikk jeg noen konkrete retningslinjer angående orden og oppførsel, og da særlig påkledning. Ordet påkledning dekker egentlig det meste. En oppfordres til å kle på seg. Det er jeg uendelig glad for. Har svært sjelden behov for å slenge med puppene blant mennesker jeg ikke kjenner.Derfor sperret jeg ikke øynene opp da jeg leste om spagettistropper og korte skjørt (ikke tillatt). Ei heller protesterte jeg på forbudet mot drøye utringninger. Nei, det var først da jeg hørte om kirkeantrekk til søndagsbruk at jeg blei mo i systemet. Tre ord holdt. Tekkelig todelt drakt.
La oss ta ord for ord. Drakt er jo substantivet her, og minner mest av alt om dronningen. Hennes Majestet er definitivt typen til å spasere i en lekker mintgrønn en, eller sprite opp en enkel en med et spenstig valg av hatt. Drakt er noe kvinnelige eiendomsmeglere besitter, og bestemødres beste kjøp (tidløs og lett å rense). Ergo, drakt er noe jeg ikke kunne finni på å anskaffe. I utgangspunktet.
Todelt er det mindre å si om. Det er vel faktisk strengt tatt umulig å misforstå noe her. Delt i to. Kanskje et halvlangt skjørt med en forseggjort og helst figursydd jakke, lett innsvinget, kanskje mansjettknapper og flatterende puffermer, det viktigste er at snittet gjør sitt til at tilhørende blondebluser kommer til sin rett.
Tekkelig er det ordet som gir meg flest assosiasjoner. Sømmelig, anstendig og skikkelig er reale synonymer for adjektivet. Med tekkelig menes kjedelig og ordentlig, kanskje pertentlig men uansett svært moralsk forsvarlig. Som kristen mener vel mange at tekkelighet er en dyd, og for all del, jeg har tidligere gjort dere oppmerksomme på at jeg på ingen måte vifter med edlere deler i alles påsyn, men tekkelig er ikke stikkordet bak min klesstil. Tekkelig betyr marineblått og langerma, midtskill og seilersko..
Hvis du skulle befinne deg i Sør-Afrika en søndag formiddag og plutselig støter på et smilende vesen i kongeblå drakt og gjenkneppet bluse - nøl ikke med å vinke.
La oss ta ord for ord. Drakt er jo substantivet her, og minner mest av alt om dronningen. Hennes Majestet er definitivt typen til å spasere i en lekker mintgrønn en, eller sprite opp en enkel en med et spenstig valg av hatt. Drakt er noe kvinnelige eiendomsmeglere besitter, og bestemødres beste kjøp (tidløs og lett å rense). Ergo, drakt er noe jeg ikke kunne finni på å anskaffe. I utgangspunktet.
Todelt er det mindre å si om. Det er vel faktisk strengt tatt umulig å misforstå noe her. Delt i to. Kanskje et halvlangt skjørt med en forseggjort og helst figursydd jakke, lett innsvinget, kanskje mansjettknapper og flatterende puffermer, det viktigste er at snittet gjør sitt til at tilhørende blondebluser kommer til sin rett.
Tekkelig er det ordet som gir meg flest assosiasjoner. Sømmelig, anstendig og skikkelig er reale synonymer for adjektivet. Med tekkelig menes kjedelig og ordentlig, kanskje pertentlig men uansett svært moralsk forsvarlig. Som kristen mener vel mange at tekkelighet er en dyd, og for all del, jeg har tidligere gjort dere oppmerksomme på at jeg på ingen måte vifter med edlere deler i alles påsyn, men tekkelig er ikke stikkordet bak min klesstil. Tekkelig betyr marineblått og langerma, midtskill og seilersko..
Hvis du skulle befinne deg i Sør-Afrika en søndag formiddag og plutselig støter på et smilende vesen i kongeblå drakt og gjenkneppet bluse - nøl ikke med å vinke.
Subscribe to:
Posts (Atom)