medmenneske

Innimellom støter jeg på mennesker som får meg til å tenke -søren heller, hun (evt han) der har virkelig skjønt det. Møtte en av dem på bussen i dag. Korthåra og mammafasong, med faka (?)Louis Vuitton caps og bergensdialekt.

La merke til henne da hun stod foran meg i køen, akkurat litt for kort hår til at det var noe frisyre, og i og med at caps ikke er det selvfølgeligste tilbehør for damer i femtiåra gikk jeg ut ifra at hun hadde gått på cellegift og at håret såvidt var begynt å gro ut igjen. Hun snakket i telefonen, fortalte ivrig om karbonadene hun hadde kjøpt til (hvem det nå var i andre enden), og etter tonefallet å dømme var det en mann/samboer/kjæreste som hadde hjemmelaget middag i vente. Ble glad på hennes vegne, hun er iallfall ikke aleine tenkte jeg, før tankene rusla videre til hvor lite vi egentlig veit om hva som skjer, plutselig sitter jeg der med kreft, jeg også. Smilte til bussjåføren og fant meg et sete.

Dama satte seg helt forrest. Aha, tenkte jeg som rutinert bussreisende, hun er av den sosiale typen som ikke lar sjansen til å snakke om vær og vind gå fra seg. Hun åpnet såvidt munnen, men rakk ikke framføre noe lyd før hun ble avbrutt av en dame som stakk hodet inn og lirte av seg for meg noen uforståelige gloser til bussjåføren, som var av utenlandsk opprinnelse. Damen forsvant etter en kort konversasjon, og capsdamen spurte hvilket språk de pratet, albansk, hun hadde gjetta på kroatisk, ikke så rart siden de er svært like, Kroatia har en fantastisk natur, ja, har du sett Dubrovnik..?osv. Med oppriktig interesse, uten fnugg av vær-for-all-del-takknemlig-du-som-snylter-på-oss-ordentlige-nordmenn-og-stjeler-jobbene-fra-oss-tonefall småpludret hun om hist og pist med en noe roligere og mindre utpreget bergensdialekt enn tidligere.

Midtveis i bussturen kom det en kar på bussen. Han manglet et par tenner og t-skjorta var neppe nyvaska, nølende spurte han om han kunne betale senere fordi han ikke hadde penger på seg. Det streifa meg å løpe fram å tilby meg å betale, men jeg lot være (Marianne da, han bruker vel denne hver gang han tar bussen, dessuten valgte han selv å sette den første sprøyta, du kan ikke gå rundt som hobbyspeider og du kan i hvert fall ikke redde verden).. Hørte ikke helt hva som ble sagt, men bussjåføren lot han gå på, og jeg slapp dilemmaet. To minutter seinere tok capsdama veska si, snudde seg, og gikk bakover i bussen der fyren hadde slått seg ned. Takk, hørte jeg ham si da han fikk pengene. Dama gikk framover igjen, sa ha det til sjåføren, rettet på capsen og forsvant ut av bussen.

Jeg hadde mest lyst til å løpe ut av bussen og fortelle hun hvor mye verden trenger sånne som henne. Hvor verdifullt det er å smile, ta seg tid til å se de som lett blir usynlige, være hyggelig og å spandere en tjuekroning du ellers ville kjøpt is for. Sånn som henne vil jeg være. Jeg vil ikke kaste bort tid på å irritere meg over skyer i flertall. Jeg kan ikke navnet hennes, jeg aner ikke om hun har kreft, men uansett skal jeg putte henne på bønnelista mi og håpe hun får masse igjen for å være medmenneske på den måten. Jeg er overbevist om at Gud danser hurra-seg-rundt over sånne som henne.