marianne, snart i oslo

Restaurant i Praha - ukjent navn, ukjent adresse

2009-05-28T05:01:00.001-07:00

HP og jeg trodde vel begge Tsjekkia var et i utgangspunktet u-land, som etter å ha tigget seg inn blant EU-landene samtidig får en viss tilgang til kapasitet. At Praha gjör seg bra på bilder hadde vi sett på google, med röde tak og höy brotetthet, men at Paris kan gå å gjemme seg og at elven Vtlava er full av svaner - det visste vi ikke.

Hele Praha er en slags bonus. Bergtagende motiv langs den kilometerlange elvekanten, fransk design ispedd kirkegårder fra 1400-tallet og utallige krystalsjapper i det jödiske kvarteret, nesten gratis jordbär og pistasjfargede murbygninger, kjärestepar og oppsiktsvekkende få (!) bartedamer, orgelkonserter og gallerier og kjöttfulle menyer, billig öl og nittitallstil - det siste i og for seg ikke like overraskende.

Dagen i dag har ruslet av gårde i det jödiske kvarteret med synagoger og minnesmerker, litt vindushopping som ikke resulterte i stort annet enn et ökologisk fotoalbum, deilig middag på vestsiden av Karlsbroa der restauranten i fråga også har et kjöttutvalg av dimensjoner, (med flamberingshjelmer på hodet og gratis aperitif), og hvem vet hva mer, vi har såvidt begynt på desserten, og tenke seg til ,vi har to hele dager igjen.

Tsjekkia er forresten klassifisert som höyinntektsland med en årlig BNP-vekst på rundt 6%. Så feil kan man ta.

globalisering

2009-03-03T04:26:00.001-08:00

folk flest tenker vel mcdonalds og cola (om enn på bekostning av regnskogen), internett og david beckham-plakater selv i avsideliggende landsbyer i mörkeste afrika. for visst er det mörkt der. globaliseringen er jo det ultimate bevis på vestens seier over alt det andre, suksessoppskriften som gjorde oss til herskere, og nådige som vi er skal vi la litt kapitalistisk strössel drysse ned over etterlatte, primitive diktaturer. smilende frigjör vi markedskrefter og ved hjelp av verdensbanken helliggjör vi alle ord som slutter på -ing, for hva klinger vel bedre enn nettopp privatisering, liberalisering og institusjonalisering som sammen muliggjör drömmen om good governance. kolonialismen mistet sin politiske korrekthet på midten av femtitallet, så den gikk vi bort fra, men vår naturlige lederposisjon og medfödte utviklingsevne skal redde verden, og da särlig den tredje, fra seg selv.

helst snakker vi om de asiatiske tigerökonomiene, kroneksemplene på vellykket overföring av industrialisering. disse klatret nemlig hele rostows stige, nedenfra og opp, akkurat som vi foreslo. selvfölgelig finnes det detaljer som vi ikke direkte fremhever, som hvordan moderniseringen ble styrt ovenfra og av autoritäre ledere, men det viktigste er resultatet, eller hur. heldigvis kan enkeltstående avvik kategoriseres under kultur, og bevares der. for kultur er vi for, pro-, som det heter, vi stötter virkelig opp om ulike levesett og tradisjoner, bare se på bistandspengene våre som går til minoriteters rettigheter, og alle midler som spröytes inn i skolen for å läre våre barn om respekt og likeverd... men globalisering handler også om ansvar. da vi skrev ned menneskerettighetene for eks antall år siden satte vi standarden for liv over hele verden. og her tillates inget slingringsmonn. demokratisk skal det väre, og helst liberaldemokrati, og la aldri barna jobbe, det er misbruk.

vi er jo kommet så när hverandre, takk väre globaliseringen. vi vet jo alt om de andre verdenshjörnene, vi oppdateres daglig om jungelkriger og naturkatastrofer, sult og korrupsjon, afrikanske konger som tar på spanderbuksene i festlige anledninger og syns å ha glemt det faktum at förti prosent av den övrige befolkningen lever i absolutt fattigdom, for ikke å snakke om statskupp og overgrep. stadig bekreftes hva vi allerede vet, verden er i akutt behov av vår ekspertise, og gode som vi er, så overöser vi velmenende organisasjoner med gryn, vi arrangerer gallaer og innsamlingsaksjoner og gir så det griner etter. og det beste med all denne teknologiske kommunikasjonen er jo hvordan stakkarslige ofre kan få et glimt av vår virkelighet, våre frigjorte klesvaner og ökologiske handlevaner, vår bevissthet og värt ansvar; kanskje kan de engang bli som oss.

niende februar totusenogni

2009-02-09T13:44:00.000-08:00

Jeg er full av følelser. Noen har satt seg i øynene, noen i hodet og veldig mange kjennes som om de befinner seg i magen. Det er så mange jeg er glad i, jeg pleier å si til kjæresten min at jeg er så glad i han at det gjør vondt og han har vel fortsatt ikke fått med seg at det er et kompliment, men det er det. På en måte. Jeg er redd for at jeg skal ha et sånt klart øyeblikk som visstnok skal komme rett før man oppdager en livstruende svulst eller man klemmes fast under trikken. Jeg er redd for å ha masse tanker som aldri brukes til noe. Kall meg gjerne effektiv, men jeg vil kjenne at jeg får noe igjen for alle tankene. Et blogginnlegg som ikke leses av andre er faktisk mer kurant enn det høres ut som. Skal jeg skrive mer i dagbokånden så havner det masse ord bakerst i den røde blokka jeg bruker på skolen, og fordi jeg sikkert hadde skrevet med en vassen blyant uten markert spiss ville alt blitt uleseliggjort allerede før jeg kaster boka mot slutten av året. Internett kjennes deilig evig, bortsett fra facebook da, som er mer plagsomt evig. Om en halv milliard mennesker har en profil og vifter med ølflasker på kanskje seksti bilder hver, hvor lett blir det ikke da å være se og hør om ti år når tusen av disse menneskene er kjendiser og overskrifter om "ville fortider" selger flesk?
Selvom facebook fejder ut og erstattes av et nytt selv-deg-selv-konsept, kan de leve lenge på de milliarder av festbilder de besitter. Tenk bare Ingrid Alexandras fremtidige mann, eventuelt vårt lands prinsgemal om eks antall år, han kommer til å stå å lufte rumpa på hyttetur om noen år, uskyldig moro, helt til den fregnete kroppsdelen zoomes inn på og forstørres og debatteres til spott og spe når stakkaren vinner prinsessa og halve kongerike femten år senere. Huff, kommer vi til å si, eller våre foreldre, og han der skal representere Norge, tenk bare på Tyskland, der kommer det lages film om han, kanskje republikk er betimelig, blodet blir bare mer og mer lyseblått..

Jeg begynte med følelser og var plutselig over i kongefamilien. Nå skal jeg sove.

glimt fra jorda rundt

2009-01-11T03:06:00.000-08:00

fytti som jeg liker cape town

2007-03-19T08:16:00.000-07:00

Savn er å ikke smile hundre prosent fordi noe mangler, selv om man har det bra.

Savn er hade uten gjensyn med det forste.

Savn er a tenke pa alle ting man aldri for har verdsatt, fordi de bare var nodvendige og bla.

slutt

2007-03-18T01:40:00.000-07:00

Seks måneder pakkes ned i en ryggsekk British Airways aldri kommer til å akseptere fordi den er altfor tung. Sarahs computer sender ut mollmuskk og hun synger med, selv om hennes tonale bevissthet ikke er av de beste. Rommet ser bomba ut, bher slenger i sjokolade og mer eller mindre illeluktende håndkler vi ikke har kasta ennå. Julie skriver på genseren hun skal gi til Melanie og Caryn sitter ved siden av, ferdigpakka og fysisk sett klar til å vinke avsted om mindre enn fem timer. Jeg har nylig innsett at jeg blir den aller siste til å dra. Må med andre ord gjennomleve hver eneste avskjed før jeg selv griner meg til flyplassen.

Jeg veit ikke hvor forandra jeg er. Forandringene har alle foregått på et annet kontinent, hjemme er noe jeg ikke helt husker hvordan funker lenger. Jeg har ikke hørt norske nyheter siden september, jeg har ikke sett familien og jeg føler at jula ikke inntraff i år, eller i fjor, rettere sagt. Jeg har svetta sammenhengende de tre siste månedene, og er lite forberedt på våt mars, selv om norsk hestehovsesong i og for seg er hyggelig nok. Jeg veit at venner hjemme har klart seg strålende uten meg, hvem vet om vi har vokst fra hverandre, og de nye tette jeg har fatt forsvinner alle over atlanteren og fortsetter livene sine pa egenhand. I dette nu drar Alido. En av de sterkeste menneskene jeg noensinne har mott. Han kommer til a komme tilbake for a jobbe i Cape Town.

Vi er turister na. Bikini og strandhus, stekt hud og saltvannshar. Lettere a smile nar jeg er barbeint, derfor lar jeg stort sett skoa bli hjemme. Vi spiser masse frukt hele tida, og tar bilder. I gar fikk jeg ikkke sove, og jeg provde a fatte det, at dts er over. At gruppa splittes og at de fleste av oss vil aldri ses igjen, forholdene reduseres til mail og darlig samvittighet fordi vi glemmer hverandres stemmer.

Sor-Afrika er alt i ett, hvitt og svart og rikt og fattig og nydelig men urettferdig. Fjell og hav og safari og asfalt og vingarder og palmer og blanke kjopesentre. Jeg kommer til a savne lydene og prisene og menneskene og strendene og alt annet nesten, unntatt hundene, fordi de bjeffer fra fem om morran og er skikkelig irriterende.

mariannes dagbok

2007-03-17T15:09:00.000-07:00

Jada. Det er spennende a se verden, ulikheter og fattigdom og primitiv standard. Men det er soren meg vanskelig a smile ekte innimellom. Nar klokka er sju og termometeret ikke har detti lenger ned enn trettitreogenhalv og maur har invadert kjokkenet og jeg vasser i gronne eggrester og det er bare lunka vann i containeren og jeg er gjennomsvett og lukter Afrika og er solbrent pa skuldre og nese og i tillegg har mensen og skal prove a sikte ned i et nokkelhullforma dyp som dunster dritt fordi det rommer nettopp det- da er det lett a savne Norge og hvite fliser og temperert klima og store speil og eget klesskap og gode venner med sunne interesser.

Eller nar vi tilbringer formiddagen med forst a drasse med oss sekstiliters ryggsekker langs stovete grusveier og svarer passe hoflig pa muntre tilrop og lange blikk fra overallskledde mannfolk i sin beste alder for vi endelig kommer fram til butikken og star i andektig beundring over det aldeles glimrende utvalget hermetikk og rasker med oss det vi finner av melkepulver og suppeposer. Ryggsekkene er tunge og vi sleper med oss usikre plastposer med mango til narmeste kombi, putter oss inn pa best mulig mate og ber om at sjaforen skal dra om ikke sa altfor lenge. Det er bare det at sjaforen trekker inn bade en og to hjemmerulla mens han snakker med smafulle kolleger om var og vind (og sikkert oss ogsa, svette lyserode nordmenn som utalmodig serverer saftige fraser pa eget sprak) og venter pa at kjoretoyet skal fylles til bristepunktet og det gjor det ogsa etter en liten halvtime, vi titter pa egg som balanseres i store fat pa morke kvinnehoder og barbeinte bestemodre i farger og monstre akkurat som i en hvilken som helst oppslagsbok om tradisjonelle kostymer. Det lukter svette og sand og alkohol og litt sliten frukt og ferske donuts, iblandet eksos og maskuline rop fra bartemenn pa hjornet.

Jeg tenker at jeg er i Afrika og at dette blir glimrende minner og gode historier nar det en gang er over, og da kommer det faktisk aldri igjen.

sekunder i afrika

2007-03-17T14:59:00.000-07:00

til norge, best i verden

2007-03-17T14:17:00.000-07:00

Du er nok ikke klar over hvor bra du har det. Du dusjer hver morgen og spiser aldri det samme to dager pa rad, du har stotteordninger og interesseforeninger og ballett eller fotball eller karate eller korps for barna, du har ikke annet forhold til fattigdom enn det som er pa nyhetene og det tror du ikke pa fordi du ikke stoler pa journalister (korrupte og sneversynte). Du har barne- og ungdom- og videregaende og hoyskole og universitet for alle som matte onske det, jobber i fleng og barnehageplasser, stort sett. Sykehusene er rene og legene smiler og det gjor nesten politiet ogsa, fordi du tror pa menneskeverd og likt for alle. Du vet ikke hvordan man vasker opp for hand lenger, og du putter folk i fengsel hvis de snakker for hoyt til barna sine fordi det er overgrep, og overgrep liker du ikke.

Du er pa topp pa alle listene de viktige skriver nar de har pa seg dress og sitter i stoler med hoy rygg kanskje i Sveits, og det forteller du alltid til turistene nar de klager pa skyhoye priser, at du er tross alt best i verden. Du har nemlig olje og fisk og gass og i tillegg har du historie, du har samer pa museum og det var skikkelig synd pa deg under krigen. Du er fa, men du er skikkelig viktig og du gir bortimot en komma sju eller noe av pengene dine til de som er litt stakkars og attpatil gir du fredsprisen til de som fortjener litt ekstra.

Du er med i NATO men det er bare for a vare pa den sikre siden, for du hater krig og vil bare at alle skal vare venner og dessuten er du ikke med i EU engang, fordi det er urettferdig. Det spiller ingen rolle at du leker litt med de gjennom EOS og diverse andre avtaler, for du er uansett et klart nei og det er noe alle vet. Du liker ikke Bush og amerikanerne sa veldig fordi de slar seg hardt pa brystet akkurat som om de tror det lager en kul lyd og at de er bedre enn andre, stakkars dem, de har ikke skjont at det er du som er varbitt og fager og alene og det er du som vinner gullklumper som henger i rode trader rundt halsen hvert fjerde ar etter at du svett og sliten har lopt rundt og rundt i snoen med ski og kommet fram for alle de andre, det er du som hadde Grieg og Heyerdahl, Sissel Kyrkjebo har du fortsatt, og det er DU, o Norge, nordlig plassert verdensnavle, rosinen i polsa og toppen pa hjemmelagde kransekaker, du dufter barn og flagg hver syttende mai og du spiser matpakke selv om du er rik nok til a vare fin pa det- du er best i verden.

draget

2006-08-19T23:23:00.000-07:00

Jeg er ikke blant dem som veit alt om å avvise. Faktisk plages jeg svært sjelden av innpåslitne mannfolk. Men det hender. Og det hendte så til de grader idag.Hadde jeg vært beskrevet i en bok av Evi Bøgenæs, ville hun neppe benyttet seg av ordene fiks eller smart (for uinnvidde har Evi foret norsk ungdom fra sekstitallet og fram til idag med idealistiske kjærlighetsromaner, i begeistrede ordlag benytter hun seg av friske, norske ord som jumper og saftogvann). Sjansen for at hun ville nevnt blank nese og bruset hår, er derimot så absolutt til stede. Legg til en gjennomført pølseodør, og du har meg på jobb. Likevel oppstod denne klamme, uaktuelle men i ettertid akk så latterlige episoden for bare noen timer siden:

(Persongalleri: middelaldrende mann med grått, noe ustelt hår også meg)
(Etter at han har fått kaffen sin)
Mann: Er du også musikant eller?
Meg: Tja, du kan vel si det..
Mann: Ja, spiller du i korpset?
Meg: Nei, ikke fast, men jeg har hjulpet litt til på noen konserter og sånn.
(Samtale fortsetter rundt marsjmusikk og fløytespill. Jeg forteller jeg har gått musikklinja).
Mann: Så du er ferdig på gymnaset nå du, altså?
Meg: (samtykker)
Mann: Og hva skal du videre da?
Meg: (forteller om Sør-Afrika)
Mann: Hva i h...... har du der å gjøre? Er ikke du i den alderen da du bør være stormende forelska i en fyr som du ikke kunne tenke deg å forlate?
Meg: (pinlig taushet)(litt usikker)Nei, det er vel godt at ikke alle er bindi her hjemme?
Mann: Så du er fri og frank, med andre ord?
Meg: (aner lite fred og mye fare, drar på det) Eeeeh, ja..
Mann: Ja, jeg skal ikke si noe jeg, er gammal ungkar jeg.
(Heldigvis avbrytes vi av en kunde, men han kommer tilbake seinere)
Mann: Du, jeg har fått en ide. (forsikrer meg om at han ikke er farlig). Hva om vi brevveksler mens du er der nede?
Meg: (kunden har alltid rett) Har du kanskje en mailadresse kanskje? Jeg skal nemlig sende noen reisebrev..
Mann: (Har ikke det, men finner et ark og skribler ned navn og full adresse. Gir meg lappen).
Meg: (prøver å finne fram til en lett og lystig tone) Hvem vet, kanskje får du brev fra Cape Town snart?
Mann: (tar tilbake lappen, skriver telefonnummeret sitt også) Sånn for sikkerhets skyld!

Klarer meg helt fint uten drag, jeg.

(Bare for å sette det uaktuelle litt i perspektiv- han tilhører den generasjonen som skriver u med strek over.)

medmenneske

2006-07-08T00:59:00.000-07:00

Innimellom støter jeg på mennesker som får meg til å tenke -søren heller, hun (evt han) der har virkelig skjønt det. Møtte en av dem på bussen i dag. Korthåra og mammafasong, med faka (?)Louis Vuitton caps og bergensdialekt.

La merke til henne da hun stod foran meg i køen, akkurat litt for kort hår til at det var noe frisyre, og i og med at caps ikke er det selvfølgeligste tilbehør for damer i femtiåra gikk jeg ut ifra at hun hadde gått på cellegift og at håret såvidt var begynt å gro ut igjen. Hun snakket i telefonen, fortalte ivrig om karbonadene hun hadde kjøpt til (hvem det nå var i andre enden), og etter tonefallet å dømme var det en mann/samboer/kjæreste som hadde hjemmelaget middag i vente. Ble glad på hennes vegne, hun er iallfall ikke aleine tenkte jeg, før tankene rusla videre til hvor lite vi egentlig veit om hva som skjer, plutselig sitter jeg der med kreft, jeg også. Smilte til bussjåføren og fant meg et sete.

Dama satte seg helt forrest. Aha, tenkte jeg som rutinert bussreisende, hun er av den sosiale typen som ikke lar sjansen til å snakke om vær og vind gå fra seg. Hun åpnet såvidt munnen, men rakk ikke framføre noe lyd før hun ble avbrutt av en dame som stakk hodet inn og lirte av seg for meg noen uforståelige gloser til bussjåføren, som var av utenlandsk opprinnelse. Damen forsvant etter en kort konversasjon, og capsdamen spurte hvilket språk de pratet, albansk, hun hadde gjetta på kroatisk, ikke så rart siden de er svært like, Kroatia har en fantastisk natur, ja, har du sett Dubrovnik..?osv. Med oppriktig interesse, uten fnugg av vær-for-all-del-takknemlig-du-som-snylter-på-oss-ordentlige-nordmenn-og-stjeler-jobbene-fra-oss-tonefall småpludret hun om hist og pist med en noe roligere og mindre utpreget bergensdialekt enn tidligere.

Midtveis i bussturen kom det en kar på bussen. Han manglet et par tenner og t-skjorta var neppe nyvaska, nølende spurte han om han kunne betale senere fordi han ikke hadde penger på seg. Det streifa meg å løpe fram å tilby meg å betale, men jeg lot være (Marianne da, han bruker vel denne hver gang han tar bussen, dessuten valgte han selv å sette den første sprøyta, du kan ikke gå rundt som hobbyspeider og du kan i hvert fall ikke redde verden).. Hørte ikke helt hva som ble sagt, men bussjåføren lot han gå på, og jeg slapp dilemmaet. To minutter seinere tok capsdama veska si, snudde seg, og gikk bakover i bussen der fyren hadde slått seg ned. Takk, hørte jeg ham si da han fikk pengene. Dama gikk framover igjen, sa ha det til sjåføren, rettet på capsen og forsvant ut av bussen.

Jeg hadde mest lyst til å løpe ut av bussen og fortelle hun hvor mye verden trenger sånne som henne. Hvor verdifullt det er å smile, ta seg tid til å se de som lett blir usynlige, være hyggelig og å spandere en tjuekroning du ellers ville kjøpt is for. Sånn som henne vil jeg være. Jeg vil ikke kaste bort tid på å irritere meg over skyer i flertall. Jeg kan ikke navnet hennes, jeg aner ikke om hun har kreft, men uansett skal jeg putte henne på bønnelista mi og håpe hun får masse igjen for å være medmenneske på den måten. Jeg er overbevist om at Gud danser hurra-seg-rundt over sånne som henne.

dronning sonjas stil kontra min egen og sømmelighetens grenser

2006-05-07T13:09:00.000-07:00

Under mitt ofte nevnte opphold i Muizenberg bli jeg nødt til å forholde meg til visse regler. Vedlagt invitasjonsbrevet jeg mottok for et par måneder siden fikk jeg noen konkrete retningslinjer angående orden og oppførsel, og da særlig påkledning. Ordet påkledning dekker egentlig det meste. En oppfordres til å kle på seg. Det er jeg uendelig glad for. Har svært sjelden behov for å slenge med puppene blant mennesker jeg ikke kjenner.Derfor sperret jeg ikke øynene opp da jeg leste om spagettistropper og korte skjørt (ikke tillatt). Ei heller protesterte jeg på forbudet mot drøye utringninger. Nei, det var først da jeg hørte om kirkeantrekk til søndagsbruk at jeg blei mo i systemet. Tre ord holdt. Tekkelig todelt drakt.

La oss ta ord for ord. Drakt er jo substantivet her, og minner mest av alt om dronningen. Hennes Majestet er definitivt typen til å spasere i en lekker mintgrønn en, eller sprite opp en enkel en med et spenstig valg av hatt. Drakt er noe kvinnelige eiendomsmeglere besitter, og bestemødres beste kjøp (tidløs og lett å rense). Ergo, drakt er noe jeg ikke kunne finni på å anskaffe. I utgangspunktet.

Todelt er det mindre å si om. Det er vel faktisk strengt tatt umulig å misforstå noe her. Delt i to. Kanskje et halvlangt skjørt med en forseggjort og helst figursydd jakke, lett innsvinget, kanskje mansjettknapper og flatterende puffermer, det viktigste er at snittet gjør sitt til at tilhørende blondebluser kommer til sin rett.

Tekkelig er det ordet som gir meg flest assosiasjoner. Sømmelig, anstendig og skikkelig er reale synonymer for adjektivet. Med tekkelig menes kjedelig og ordentlig, kanskje pertentlig men uansett svært moralsk forsvarlig. Som kristen mener vel mange at tekkelighet er en dyd, og for all del, jeg har tidligere gjort dere oppmerksomme på at jeg på ingen måte vifter med edlere deler i alles påsyn, men tekkelig er ikke stikkordet bak min klesstil. Tekkelig betyr marineblått og langerma, midtskill og seilersko..

Hvis du skulle befinne deg i Sør-Afrika en søndag formiddag og plutselig støter på et smilende vesen i kongeblå drakt og gjenkneppet bluse - nøl ikke med å vinke.