fytti som jeg liker cape town

Savn er å ikke smile hundre prosent fordi noe mangler, selv om man har det bra.

Savn er hade uten gjensyn med det forste.

Savn er a tenke pa alle ting man aldri for har verdsatt, fordi de bare var nodvendige og bla.

slutt

Seks måneder pakkes ned i en ryggsekk British Airways aldri kommer til å akseptere fordi den er altfor tung. Sarahs computer sender ut mollmuskk og hun synger med, selv om hennes tonale bevissthet ikke er av de beste. Rommet ser bomba ut, bher slenger i sjokolade og mer eller mindre illeluktende håndkler vi ikke har kasta ennå. Julie skriver på genseren hun skal gi til Melanie og Caryn sitter ved siden av, ferdigpakka og fysisk sett klar til å vinke avsted om mindre enn fem timer. Jeg har nylig innsett at jeg blir den aller siste til å dra. Må med andre ord gjennomleve hver eneste avskjed før jeg selv griner meg til flyplassen.

Jeg veit ikke hvor forandra jeg er. Forandringene har alle foregått på et annet kontinent, hjemme er noe jeg ikke helt husker hvordan funker lenger. Jeg har ikke hørt norske nyheter siden september, jeg har ikke sett familien og jeg føler at jula ikke inntraff i år, eller i fjor, rettere sagt. Jeg har svetta sammenhengende de tre siste månedene, og er lite forberedt på våt mars, selv om norsk hestehovsesong i og for seg er hyggelig nok. Jeg veit at venner hjemme har klart seg strålende uten meg, hvem vet om vi har vokst fra hverandre, og de nye tette jeg har fatt forsvinner alle over atlanteren og fortsetter livene sine pa egenhand. I dette nu drar Alido. En av de sterkeste menneskene jeg noensinne har mott. Han kommer til a komme tilbake for a jobbe i Cape Town.

Vi er turister na. Bikini og strandhus, stekt hud og saltvannshar. Lettere a smile nar jeg er barbeint, derfor lar jeg stort sett skoa bli hjemme. Vi spiser masse frukt hele tida, og tar bilder. I gar fikk jeg ikkke sove, og jeg provde a fatte det, at dts er over. At gruppa splittes og at de fleste av oss vil aldri ses igjen, forholdene reduseres til mail og darlig samvittighet fordi vi glemmer hverandres stemmer.

Sor-Afrika er alt i ett, hvitt og svart og rikt og fattig og nydelig men urettferdig. Fjell og hav og safari og asfalt og vingarder og palmer og blanke kjopesentre. Jeg kommer til a savne lydene og prisene og menneskene og strendene og alt annet nesten, unntatt hundene, fordi de bjeffer fra fem om morran og er skikkelig irriterende.

mariannes dagbok

Jada. Det er spennende a se verden, ulikheter og fattigdom og primitiv standard. Men det er soren meg vanskelig a smile ekte innimellom. Nar klokka er sju og termometeret ikke har detti lenger ned enn trettitreogenhalv og maur har invadert kjokkenet og jeg vasser i gronne eggrester og det er bare lunka vann i containeren og jeg er gjennomsvett og lukter Afrika og er solbrent pa skuldre og nese og i tillegg har mensen og skal prove a sikte ned i et nokkelhullforma dyp som dunster dritt fordi det rommer nettopp det- da er det lett a savne Norge og hvite fliser og temperert klima og store speil og eget klesskap og gode venner med sunne interesser.

Eller nar vi tilbringer formiddagen med forst a drasse med oss sekstiliters ryggsekker langs stovete grusveier og svarer passe hoflig pa muntre tilrop og lange blikk fra overallskledde mannfolk i sin beste alder for vi endelig kommer fram til butikken og star i andektig beundring over det aldeles glimrende utvalget hermetikk og rasker med oss det vi finner av melkepulver og suppeposer. Ryggsekkene er tunge og vi sleper med oss usikre plastposer med mango til narmeste kombi, putter oss inn pa best mulig mate og ber om at sjaforen skal dra om ikke sa altfor lenge. Det er bare det at sjaforen trekker inn bade en og to hjemmerulla mens han snakker med smafulle kolleger om var og vind (og sikkert oss ogsa, svette lyserode nordmenn som utalmodig serverer saftige fraser pa eget sprak) og venter pa at kjoretoyet skal fylles til bristepunktet og det gjor det ogsa etter en liten halvtime, vi titter pa egg som balanseres i store fat pa morke kvinnehoder og barbeinte bestemodre i farger og monstre akkurat som i en hvilken som helst oppslagsbok om tradisjonelle kostymer. Det lukter svette og sand og alkohol og litt sliten frukt og ferske donuts, iblandet eksos og maskuline rop fra bartemenn pa hjornet.

Jeg tenker at jeg er i Afrika og at dette blir glimrende minner og gode historier nar det en gang er over, og da kommer det faktisk aldri igjen.

sekunder i afrika

til norge, best i verden

Du er nok ikke klar over hvor bra du har det. Du dusjer hver morgen og spiser aldri det samme to dager pa rad, du har stotteordninger og interesseforeninger og ballett eller fotball eller karate eller korps for barna, du har ikke annet forhold til fattigdom enn det som er pa nyhetene og det tror du ikke pa fordi du ikke stoler pa journalister (korrupte og sneversynte). Du har barne- og ungdom- og videregaende og hoyskole og universitet for alle som matte onske det, jobber i fleng og barnehageplasser, stort sett. Sykehusene er rene og legene smiler og det gjor nesten politiet ogsa, fordi du tror pa menneskeverd og likt for alle. Du vet ikke hvordan man vasker opp for hand lenger, og du putter folk i fengsel hvis de snakker for hoyt til barna sine fordi det er overgrep, og overgrep liker du ikke.

Du er pa topp pa alle listene de viktige skriver nar de har pa seg dress og sitter i stoler med hoy rygg kanskje i Sveits, og det forteller du alltid til turistene nar de klager pa skyhoye priser, at du er tross alt best i verden. Du har nemlig olje og fisk og gass og i tillegg har du historie, du har samer pa museum og det var skikkelig synd pa deg under krigen. Du er fa, men du er skikkelig viktig og du gir bortimot en komma sju eller noe av pengene dine til de som er litt stakkars og attpatil gir du fredsprisen til de som fortjener litt ekstra.

Du er med i NATO men det er bare for a vare pa den sikre siden, for du hater krig og vil bare at alle skal vare venner og dessuten er du ikke med i EU engang, fordi det er urettferdig. Det spiller ingen rolle at du leker litt med de gjennom EOS og diverse andre avtaler, for du er uansett et klart nei og det er noe alle vet. Du liker ikke Bush og amerikanerne sa veldig fordi de slar seg hardt pa brystet akkurat som om de tror det lager en kul lyd og at de er bedre enn andre, stakkars dem, de har ikke skjont at det er du som er varbitt og fager og alene og det er du som vinner gullklumper som henger i rode trader rundt halsen hvert fjerde ar etter at du svett og sliten har lopt rundt og rundt i snoen med ski og kommet fram for alle de andre, det er du som hadde Grieg og Heyerdahl, Sissel Kyrkjebo har du fortsatt, og det er DU, o Norge, nordlig plassert verdensnavle, rosinen i polsa og toppen pa hjemmelagde kransekaker, du dufter barn og flagg hver syttende mai og du spiser matpakke selv om du er rik nok til a vare fin pa det- du er best i verden.